akkurat i dag

morn morn.. og velkommen til min blogg.. er som det står på siden her, en 26 år gammel jente.. en relativt stor jente faktisk.. akkurat nå er jeg 121.3 kg.. men for bare 5 uker siden var jeg 134.6 kg så det har faktisk vært litt forbedring... men gikk ned alt det før operasjon.. har ikke gått ned mer enn et par gram etter operasjonen som nå er snart 3 uker siden.. er sikkert altfor utålmodig men har så lyst til å få det til denne gangen..har prøvd så altfor mange ganger før. og denne gangen skulle det liksom funke.




synes dette er veldig vanskelig jeg folkens.. bare 3 uker siden operasjon så skal ikke klage egentlig. synes det er vanskelig psykisk. har liksom forlengst gitt opp slankekurer, så må på et vis overbevise meg selv om at "jeg skal klare det"! men må innrømme at jeg har ikke helt gnisten enda..
trodde at magesekken skulle bli kjeempe liten, men den kan ikke være det, får fint plass til en liten porsjon (feks en hel banan, eller en hel yogurt og 1 knekkebrød,1 porsjon middag e.l) uten å føle at det er "fullt". stopper fordi jeg er redd det skal gjøre vondt om jeg fortsetter.. føler meg sulten nesten hele tiden og vekten går ganske sakte nedover. litt av problemet er vel sikkert at jeg har gått ned 10-15 kg mange ganger før. så hjernen min tror vel sikkert at nå som jeg har gått ned 15 kg så er jeg ferdig å gå ned i vekt for denne gang..
vanskelig å se på det som en realitet at denne gangen kanskje det funker.. denne gangen kanskje det passerer 15 minus..
synes nesten det var lettere å gå på pulverkur å slippe å forholde meg til mat.
noen ganger tenker jeg at det må være nesten like vanskelig for oss "mat avhengige" å få et normalt forhold til mat, som det må være for feks alkoholikere å slutte med alkohol.. alkoholen må man kutte ut av livet, mens mat er man liksom nødt til å ha et forhold til..

æsj det ble et litt sutrete innlegg, men digg å få det ut:)
håper det går bra med alle dere andre med-slankere og alle andre:)

mine tanker rundt gastric bypass

ingen ting i livet er gratis, og jeg merker at jeg blir lei meg når jeg hører folk tro at dette med gastric bypass er så lett. det er liksom bare en easy way out. men det er det ikke. sånn som kirurgen sa her om dagen, så kan gaastric bypass hjelpe til med opptil ca 50% av overvekten, man vil altså ikke gå ned all overvekten helt automatisk, skal man ned f.eks 50 kilo så kan operasjon gi deg hjelp med de 25 første deretter må du ha alle redskapene på plass (som kunnskap om ernæring og livstilsendring) for å kunne fortsette kampen alene....

men jeg tror og håper at med den rette dra hjelpen så vil jeg klare det.og jeg gleder meg til å starte på "nytt".

mine tanker rundt livet etter gastric bypass og livstilsendring:

jeg tror og håper at det vil bli en befriende følelse og gå ned i vekt, frihet fra skam, frihet fra skyldsfølelse,frihet fra alle bekymringene rundt overvekten og hva den kan føre til, og frihet fra tyngden. for det er faktisk tungt å drasse på alle disse kiloene...

frihet til å velge, til å velge noe  annet enn big is beautiful og gerds stor mote.

frihet fra matens kontroll over meg.

Frihet til å kunne drømme uten begrensninger.

Frihetsfølelsen det er å "passe inn".det han enda ikke skjedd at jeg ikke gjør det men bekymringen for det er der alltid;å passe i alle stoler uten å måtte tenke please ikke vær for liten og være bekymret for at man ikke skal få igjen belte på karusellen som man så gjerne vil være med på.

å sitte i en stol uten at armlenene gjør vondt i siden.

å kunne krysse bena og føle seg som en dame.

og ganske enkelt det å passe inn i det hele tatt..

Frihet fra å være fanget i min egen kropp.

jeg håper jeg vil få tilbake den positiviteten jeg hadde i meg før ting ble leit og tungt, at jeg da vil begynne å tenke som før at glasset er halvfullt isteden for halvtomt som det er nå..

se lysere på hverdagen,  meg selv og fremtiden.

Verdigheten.

verdigheten og selvfølelsen som kommer med at man klarer å ta vare på seg selv. gå en tur uten å bli helt anpusten og sliten fordi kroppen er tung.

at selvtillitten vil stige igjen. at jeg ikke vil være flau lenger.

When you think the world has turned its back on you, take a look.  You most likely turned your back on the world.

When you think you have no chance of getting what you want, you probably won't get it. But if you believe in yourself, sooner or later, you WILL get it!

først Gradvis , så-plustelig!

først Gradvis , så-plustelig!

hvordan ble det egentlig sånn? hvordan ble jeg så stor?

en ting er sikkert og det er at denne situasjonen er iallefall ikke ønsket.

Etter som man blir større og klærne passer dårligere må man nødvendigvis ut å kjøpe nye. disse plus size klærne. Det er flaut at klærne ikke passer. Så noen ganger har jeg tatt meg selv i å kjøpe klær som jeg vet er for store, fordi det er så deilig at noe er for stort. Men den har også slått feil noen ganger, det har enkelte ganger resultert i at den som jeg trodde ville være for stor passer helt fint eller at den ikke passer. Og da ruller unnskyldningene oppi hodet. At enten er den feil merket, eller så er de små i størrelsene eller andre dumme ting.  Når man er som meg og beveger seg fra normale størrelser til 52+ da er det nesten så flaut å handle klær synes jeg at det er hakket før jeg begynner med postordre fordi det er mindre flaut enn å gå i stor størrelse avdelingen.

For å gå i stor størrelse avdelingen blir litt som å skulle gå på kondomeriet. Det er greit å stikke innom hvis jeg er 100 % sikker på at ingen jeg kjenner vil se meg der. Men om noen skulle møte på meg ,da hadde jeg blitt så flau at jeg antagelig hadde sagt noe sånt som at jeg er ute å kjøper en gave eller noe sånt .sånn sett er postordre helt fint, bestille på nettet og prøve hjemme i ro og mak, ingen som ser om det ikke passer. Man slipper det forferdelige 3 veis speilet i butikken, hvor hvis man ikke har sett valkene før så får du virkelig sett dem nå,  fra alle vinkler.jeg kan faktisk godt skjønne at noen liker postordre. Jeg er ikke heeelt der enda. Jeg har bestilt noen ting så kanskje jeg er på god vei uten å vite om det. Litt sånn som med depresjon, jeg leste en bok av Elisabeth wurtzel som het prozak nation, den handlet om en collage jente som var deprimert, i boken leser hun et sitat fra en annen som er deprimert  hvor personen får spørsmål om :hvordan depresjonen inntraff? han svarte: gradvis, så plutselig. Det er litt sånn med overvekt også , den sniker seg gradvis på også plutselig er den der. Merkelig at man liksom ikke legger helt merke til det før det har blitt for ille. Men sånn er det med andre ting også kanskje.

For eksempel alkoholisme. Jeg regner ikke med at de som er alkoholikere bare plutselig ble det? Det må jo være en gradvis økning av alkoholforbruket ,også plutselig treffer det deg midt i ansiktet, at du ikke tåler alkohol lenger?!  Dette kan jeg heldigvis ikke noe om.

Eller i mitt motsatte tilfelle, spisevegringer. Jeg regner ikke med at de som har anorexi eller bulimi eller en uspesifisert spisevegring, bare en dag våknet å tenkte at i dag er en fin dag for å få anorexsia? det begynte vel sikkert med at de skulle bare ned et par kilo for å passe inn i en kjole e.l til en fest, også var det litt gøy å ha så kontroll over kroppen, å se at den reagerte med å gå litt ned i vekt?.også plutselig er du sykelig tynn og folk maser på deg at du må legge på deg fordi du ser syk ut. Jeg kan egentlig ikke uttale meg om dette heller men jeg antar at det kan være slik. At mange typer livstils sykdommer og psykiske sykdommer kommer: gradvis-så,plutselig!!

MEN ...heller feit

enn sånn:

 Hvis jeg blir noe større nå så tror jeg at jeg vil begynne å bli redd for å prøve nye klær, mest fordi jeg ikke orker den ekle følelsen av at klærne ikke passer.

 Det blir litt som å dumpe kjæresten før han dumper deg fordi du ser det kommer likevel ?.