først Gradvis , så-plustelig!

først Gradvis , så-plustelig!

hvordan ble det egentlig sånn? hvordan ble jeg så stor?

en ting er sikkert og det er at denne situasjonen er iallefall ikke ønsket.

Etter som man blir større og klærne passer dårligere må man nødvendigvis ut å kjøpe nye. disse plus size klærne. Det er flaut at klærne ikke passer. Så noen ganger har jeg tatt meg selv i å kjøpe klær som jeg vet er for store, fordi det er så deilig at noe er for stort. Men den har også slått feil noen ganger, det har enkelte ganger resultert i at den som jeg trodde ville være for stor passer helt fint eller at den ikke passer. Og da ruller unnskyldningene oppi hodet. At enten er den feil merket, eller så er de små i størrelsene eller andre dumme ting.  Når man er som meg og beveger seg fra normale størrelser til 52+ da er det nesten så flaut å handle klær synes jeg at det er hakket før jeg begynner med postordre fordi det er mindre flaut enn å gå i stor størrelse avdelingen.

For å gå i stor størrelse avdelingen blir litt som å skulle gå på kondomeriet. Det er greit å stikke innom hvis jeg er 100 % sikker på at ingen jeg kjenner vil se meg der. Men om noen skulle møte på meg ,da hadde jeg blitt så flau at jeg antagelig hadde sagt noe sånt som at jeg er ute å kjøper en gave eller noe sånt .sånn sett er postordre helt fint, bestille på nettet og prøve hjemme i ro og mak, ingen som ser om det ikke passer. Man slipper det forferdelige 3 veis speilet i butikken, hvor hvis man ikke har sett valkene før så får du virkelig sett dem nå,  fra alle vinkler.jeg kan faktisk godt skjønne at noen liker postordre. Jeg er ikke heeelt der enda. Jeg har bestilt noen ting så kanskje jeg er på god vei uten å vite om det. Litt sånn som med depresjon, jeg leste en bok av Elisabeth wurtzel som het prozak nation, den handlet om en collage jente som var deprimert, i boken leser hun et sitat fra en annen som er deprimert  hvor personen får spørsmål om :hvordan depresjonen inntraff? han svarte: gradvis, så plutselig. Det er litt sånn med overvekt også , den sniker seg gradvis på også plutselig er den der. Merkelig at man liksom ikke legger helt merke til det før det har blitt for ille. Men sånn er det med andre ting også kanskje.

For eksempel alkoholisme. Jeg regner ikke med at de som er alkoholikere bare plutselig ble det? Det må jo være en gradvis økning av alkoholforbruket ,også plutselig treffer det deg midt i ansiktet, at du ikke tåler alkohol lenger?!  Dette kan jeg heldigvis ikke noe om.

Eller i mitt motsatte tilfelle, spisevegringer. Jeg regner ikke med at de som har anorexi eller bulimi eller en uspesifisert spisevegring, bare en dag våknet å tenkte at i dag er en fin dag for å få anorexsia? det begynte vel sikkert med at de skulle bare ned et par kilo for å passe inn i en kjole e.l til en fest, også var det litt gøy å ha så kontroll over kroppen, å se at den reagerte med å gå litt ned i vekt?.også plutselig er du sykelig tynn og folk maser på deg at du må legge på deg fordi du ser syk ut. Jeg kan egentlig ikke uttale meg om dette heller men jeg antar at det kan være slik. At mange typer livstils sykdommer og psykiske sykdommer kommer: gradvis-så,plutselig!!

MEN ...heller feit

enn sånn:

 Hvis jeg blir noe større nå så tror jeg at jeg vil begynne å bli redd for å prøve nye klær, mest fordi jeg ikke orker den ekle følelsen av at klærne ikke passer.

 Det blir litt som å dumpe kjæresten før han dumper deg fordi du ser det kommer likevel ?.