sukkeravhengig...det skal godt gjøres å spise bare 1..

Spesial sjokkoladene i minde sjokolade posen, og smash sjokolade,brownies, cookies og kindersjokolade, for ikke å nevne de nydelige freia påskeeggene som kommer i lilla fristende kartong hvert år ved påsketider, som de gjerne begynner å friste med  i januar..

Men dette er iallefall nydelige fristelser som jeg skulle ønske jeg ble kvalm av om jeg spiste mye av det. Men nei, det er riktig som de sier i reklamen ?det skal godt gjøres å spise bare en?. Jeg klarer ikke å bare spise en. Får jeg for eksempel besøk av en venninne og vi skal se film så er det lett for at man kjøper seg noe digg. Hvorfor sier du? Ja det er et sinnsykt bra spørsmål.

 Hvorfor klarer man ikke tenke at i den gule fristene, knitrende posen med sjokolade trukkede maischips så er det en dødsfelle i forkledning?

oj så dramatisk jeg ble nå da. Men det er jo litt sant. Jo mer jeg spiser jo større blir jeg og jo flere risikoer har jeg. Jeg vet at jeg sikkert må løpe 13 timer sammenhengende i oppoverbakke for å løpe av meg denne posen med smash, men det er akkurat som om disse tankene og all faktaen jeg kan blir ?glemt? i det jeg er i butikken og egentlig burde valgt blåbær med vanilje kesam til filmen(som faktisk er ganske godt), men det inneholder ikke denne deilige ingrediensen sukker. noen ganger spiser jeg veldig fort opp, tenker ikke over det der og da men lurer på om det kan være en sånn underbevissthetsgreie.. for hadde jeg stoppet opp å tenkt meg om ville jeg nok lagt i fra meg posen av ren dårlig samvittighet. men hvis man spiser fort kommer ikke samvittigheten før etterpå.. og da føler man seg nesten enda værre.

Jeg føler meg like avhengig av sukker som jeg følte  meg avhengig av mine tidligere daglige marlboro lights, eller kanskje enda mer av sukkeret, for jeg stumpet jo faktisk røyken mens jeg var gravid både denne gangen og forrige gang.. men var dum nok til å begynne igjen sist. Håper jeg ikke gjør det nå.

 Og jeg hadde nok ikke klart å legge fra meg sukker like lenge.

Jeg har et litt sånn elske- hate forhold til mat, jeg hater at jeg elsker det. Jeg tror jeg må ha en heeeelt enorm  magesekk,(men nå er det vel en grunn til at jeg kvalifiserer for gastric bypass også) for det er svært sjelden at jeg føler meg mett etter å ha spist. Til og med etter at jeg har spist tunge ting. Jeg er nok en overspiser, men ikke en tvangsoverspiser. Heldigvis stor forskjell på det.

 Men jeg er datter av to utdannede kokker og er veldig glad i god mat, og uheldigvis får jeg vel kanskje si så er jeg ganske flink til å lage mat. Lager mye forskjellig så jeg har i allefall et variert kosthold da. Det blir ofte bare litt mye av det gode. Jeg er kjempeflink med sønnen min, han har et balansert kosthold med variert mat. Og kun godis på lørdager eller spesielle anledninger.  Men jeg er ikke like flink med meg selv. Jeg er flink til å ikke spise digg foran sønnen min, så kjempe smarte Cecilie spiser godis når han har lagt seg. god dag mann- økseskaft?? 

 Lurt for sønnen, ikke fullt så lurt for meg. Og jeg som et lite øyeblikk tenkte at jeg er ganske smart.  Er jeg ikke så intelligent som jeg trodde kanskje?

Kanskje det ikke har så mye med intelligens å gjøre, kanskje det er en avhengighet? Men burde jeg ikke være lur nok til å tenke at jeg ikke burde? Men jeg gjør jo også det. Jeg tenker på det før, under og i samme øyeblikk som jeg putter den nydelige smashen i munnen at dette burde jeg ikke. Så etterpå får jeg dårlig samvittighet og føler meg ikke noe bra.

Så kommer disse dumme tankene om at jeg blir jo ikke feit av bare denne ene posen med smash, så denne har jo ikke noe å si til eller fra. Og det er jo for så vidt sant, hadde det bare blitt med den ene posen på lørdagen, men når det blir en sjokolade der og en her og en stabel med sjokolade kjeks der så blir det for mye for kroppen.

Jeg er litt sånn at jeg kan våkne en dag å tenke at i dag skal jeg være flink, i dag skal jeg begynne å slanke meg(gud som jeg hater det ordet slanke).   Også spiser jeg en liten sunn frokost  når jeg står opp i 7 tiden med 2 skiver brød eller 3-4 knekkebrød og en liten yougurt. Også er jeg kjempe fornøyd med meg selv etterpå. Jeg kjører blid og fornøyd til jobben  tenker at nå er det starten på en ny hverdag, nå skal jeg klare det.  Så blir klokka 8.20 og sulten melder seg for fullt. Jeg blir små kvalm og ofte ender det med at jeg brekker meg. Det eneste som hjelper er å ta en skive av matpakka. Så blir det bra. Resultatet er jo ofte at jeg har spist opp matpakka før kl 10 og unnskylder meg med at jeg ikke spiste frokost. For det er jo flaut  være så sulten hele tiden.   For så innimellom å kjøpe ny lunsj.

  Kanskje jeg er litt sånn som en alkoholiker? Sånn at når man har begynt så kan man ikke slutte før man heller i seg de små smulene i bunnen av smash posen. Jeg tror det faktisk er en type avhengighet.  Jeg tror ikke det er tull at man blir avhengig av sukker på """""""nesten linje med andre avhengighets skapende ting som dop. Røyk og alkohol.sett i bort ifra de kraftige abstinensene..

Jeg har lest litt rundt i bøker og på nettet og kom over en nett side(http://www.sukkeravhengig.no/)   som tar for seg dette med matavhengighet og sukkeravhengighet der sto det følgende om sukkeravhengighet:

Det er en del misforståelser rundt ordet avhengighet, ikke bare hos ?mannen i gata?, men også innenfor enkelte offisielle fagmiljøer.
Noen tror at når man ikke har abstinenser er man ikke avhengig. Dette er feil. Man kan være svært avhengig uten å ha abstinenser. Abstinenser er ett av flere symptomer i forhold til hvor langt man har kommet i sin avhengighetsutvikling (abstinenser tilhører senstadiet i en avhengighetsutvikling). Det er også en misoppfattelse av hva abstinenser er. De fysiske og psykiske symptomene på abstinenser arter seg forskjellig i forhold til hvilken substans man tar eller aktivitet man utfører. Vanlige symptomer på abstinenser på flere substanser kan være: hodepine, brekninger, angst, nedsatt sinnsstemning, irritasjon, indre skjelvinger, svettetokter, hjerteklapp, søvnforstyrrelser med mer. Flere av disse abstinenssymptomene kan man få ved avrusing fra sukker, men er mildere enn for andre stoffer
Avhengighet er en primær, kronisk sykdom eller tilstand med genetiske, psykososiale og miljømessige faktorer som påvirker utviklingen og resulterer i symptomer. Tilstanden er kronisk, og progressiv.
Avhengighet defineres som; Å ha et patologisk (sykelig) forhold til et stemningsendrende middel eller aktivitet med forventning om positiv belønning.
Senter for Mat- og Sukkeravhengighet mener at svært mange av de som sliter med bl.a. overvekt, tvangsmessig overspising med mer, har utviklet en avhengighet til substansen sukker. Har man utviklet et misbruk eller en avhengighet er det personens forhold til en substans eller aktivitet som blir viktig og ikke substansen eller aktiviteten i seg selv.
?Begrepet avhengighet er i de fleste land langsomt, men sikkert i ferd med å bli byttet ut med begrepet ?Addiction?, som ennå ikke har fått noen relevant norsk oversettelse.
De største symptomer på avhengighet er:

1.    kontrolltap
2. tankemessig konsentrasjon (om substansen)
3. fortsatt bruk til tross for gjentatte negative konsekvenser
4. forvrengning av tankene, for eksempel benektelse?

oj,kanskje jeg rett og slett er avhengig på ordentlig??

på kurs på tirsdag fikk jeg foresten høre om LFO.

landsforeningen for overvektige..  www.overvektige.no

ADVARSEL!!! LIVSFARLIG!!

trenger jeg å si noe mer? herlig herlig...men farlig farlig

hvorfor jeg gikk til legen??

jeg fikk et spørsmål om hva som gjorde at jeg oppsøkte hjelp hos lege for å gå ned i vekt... jeg skal prøve å forklare...

Jeg tenkte som så, at siden jeg har prøvd grete roede uten særlig hell og gjort andre forsøk uten å klare det helt. Merker at jeg får mindre og mindre tro på meg selv. Høres vel kanskje rart ut men det er akkurat som om jeg er redd for å gå ned i vekt, ikke for vekt nedgangen for det er jo mega gøy. Men det er en frykt for å legge på meg igjen og gå opp enda mer enn jeg gikk ned. For det har jo skjedd hver eneste gang jeg har klart å lure noen kilo av denne fettklumpen jeg kaller kroppen.  Jeg går ned 10 kg med blod, svette og tårer(kanskje aller mest det siste) deretter legger jeg på meg i racerfart og ender opp 3 kilo tyngre enn jeg begynte. Det er noe forbanna drit altså. Jeg er så lei så lei av dette evige overvekts maset. Men sannheten er jo at jeg gremmes over hvordan jeg ser ut, så jeg vil jo ikke gi opp. Så da bestemte jeg meg for å gå til legen, de kan jo fikse så mye rart så det kan jo hende at han kan hjelpe meg?

Jeg hadde mannet meg skikkelig opp for å ringe å bestille time, for jeg visste at spørsmålet kom:

hva gjelder timen?

 Hva svarer man da?

Jo du skjønner det kjære lege-assistent-sekretær ( eller hva de er for noe),  saken er den at jeg er blitt så feit! Nei, den funker nok dårlig, hva med: jeg er tjukk! Neeeh..ikke helt passende. Så jeg stotret frem: overvektsproblematikk. Jaggu kan jeg lange ord også!

Å som jeg gruet meg til denne timen, man vet jo aldri hva slags fordommer eller meninger leger og andre folk har om overvekt,noen synes synd på deg, noen ser ned på deg, noen er så fordomsfrie at de ikke bryr seg noe om de ekstra kiloene, noen skjemmes på dine vegne, andre tenker at du er lat, mens noen ikke har noen mening om det i det hele tatt, noen få derimot er hyggelige og forståelsesfulle.

Jeg troppet opp på legekontoret etter 1 time med å lure på jeg skulle ha på meg, skal jeg ta på noe ettersittende så han virkelig ser hva problemet er? Skal jeg stase meg opp litt? Jeg valgte å gå som om det var en helt vanlig dag på jobben jeg skulle. jeg hadde gruet meg så fælt til denne timen, for hva jeg skulle si og hva han eventuelt ville si. Jeg krysset fingrene og håpet han ikke bare ville be meg trene mer og spise mindre.  Lettvint løsning som jeg tydeligvis ikke klarer.

Men da jeg kom til legen var ikke den rare, halvgamle mannlige legen som er fastlegen min der. Det var en ung, sylslank/veltrent turnus kandidat som var vikar der. Pokker.. hva nå? Siden dette var snakk om et langtidsopplegg  følte jeg ikke at det var noe vits å legge ut om livshistorien min til henne da hun spurte hva problemet var. Så jeg svarte at jeg kanskje skulle komme tilbake når legen min var tilbake.  Hun sa hun gjerne ville hjelpe meg, fordi hun aldri hadde hatt ?sånne som meg? der, så jeg fortalte bare kort at jeg hadde forsøkt å slanke meg men at jeg ikke føler meg helt bra og klarer det ikke. Da trillet hun stolen litt nærmere, la bena i kors og la hodet litt på skakke, hun tittet på meg å spurte :

har du prøvd fysisk aktivitet? ??

Grrrr..  jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine jeg, så jeg svarte at "det er jo ikke sånn at jeg bare ligger på sofaen og eter potetgull. Jeg har ikke plutselig blitt feit etter svangerskap, for da la jeg ikke på meg i det hele tatt, kiloene har kommet snikende helt siden jeg var liten". Og jeg føler at det må være mer enn bare selvdisiplinen min det går på. Så jeg spurte videre om det hadde gått ann å ta noen blodprøver for å sjekke hvordan det står til inne i kroppen.

Og heldigvis sa hun seg villig til det, så hadde i alle fall legen test resultatene neste gang jeg kom så han visste hva han hadde å forholde seg til.

Etter noen dager fikk jeg mail fra legen om at jeg måtte komme inn igjen, svarene avviket fra normalen sto det.

Det viste seg at jernnivået i blodet mitt var så lavt at det lå ikke inne på skalaen engang, og blodprosenten var på rett over 8. Noe som er ganske lavt. Så der var det bare klar beskjed om å fylle på med jern.videre viste det seg at jeg hadde veldig høye insulinnivåer, noe som også kunne bidra til at jeg var mye sulten.jeg hadde også noen andre nivåer som var for høye, blandt annet leververdier og noe som hadde med binyrebarken, og homocystein men de kan jeg ikke så mye om til at jeg vet hva det forårsaker.

det var jo greit å finne ut av men samtidig kjipt å høre at det er noe "galt".. men da er det jo tydeligvis ikke bare selvdisiplinen min det er noe galt med..

så slik var det, derfor dro jeg til legen..

"Fem om dagen", "mindre fett", "allsidig kost", "mer vann", "mindre sukker","færre karbohydrater". Og husk å vaske hendene før du spiser!Vi pepres med helsefremmende formaninger og advarsler om død og fordervelse for syndere som avviker fra den rette kostholdslære. Hver for seg er rådene sikkert velmenende og kanskje riktige. Men summen kan gå på helsa løs. Enkelte mennesker kan rett og slett bli hektet på sunt og riktig kosthold. Den ortoreksi-rammede blir en kløpper i å finne strategier for hvordan hun/han kan følge sine selvpålagte kostregler. Stadig mer tid og krefter brukes på menyen. Overtramp skaper skyldfølelse. Noen dråper fet saus den ene dagen, straffes med innstramninger den neste. Men som regel følger vedkommende sin veltrimmede diett til punkt og prikke. Det er det som gir den gode følelsen.

 

 

Varsku

Det er Det europeiske informasjonsråd for kosthold og ernæring (European food information council) som nå advarer mot de negative følger all oppmerksomheten rundt sunn og usunn mat kan føre til. Doktor Steve Bratman heter den amerikanske legen, som allerede for syv år siden beskrev fenomenet. Han påpeker likhetstrekkene med spiseforstyrrelser som anoreksi og bulimi. Den underliggende motivasjonen er imidlertid forskjellig, mener han. Mens de som lider av anoreksi er sykelig opptatt av vektreduksjon, er personer med ortoreksi sykelig opptatt av det sunne, rene, naturlige. Ekstrem vektreduksjon er imidlertid en farlig følge, uansett merkelappen man setter på forstyrrelsen.Tilstanden er ikke ukjent i Norge, selv om vi ikke har gitt den en egen diagnose, men putter den i gruppen blant "andre spiseforstyrrelser". Psykiater Finn Skårderud har spiseforstyrrelser som spesialfelt. Han mener det er nyttig å få økt innsikt i hvordan forstyrrelsen arter seg.

Dietthysteri

- Har all fokus på sunt og usunt kosthold noe av skylden for denne type besettelse? - Det kan man trygt si. Ikke minst er medias skremselsoppslag om farlig mat egnet til å trigge forstyrrelser hos utsatte personer. Det dreier seg ofte om personer som fra før sliter med angst, med hypokondri, dødsangst. En del er også preget av tvangstenkning, forklarer Skårderud. Et frynsete selvbilde skjuler seg bak de fleste former for spiseforstyrrelser. Man flykter fra sine vanskelige følelser ved å flytte fokus på kropp og diett. Det gir en illusjon av å ha kontroll og mestring. Problemet er at opptattheten av riktig diett etter hvert tar styringen over tanker og følelser, påpeker psykiatere. Ikke sjelden opptrer denne type spiseforstyrrelser i miljøer innenfor alternativ medisin. Gjennom ulike diettkulturer loves vi lykke og god helse. Stadig flere helseprofeter, leg som lærd, sprer "frelse" i form av riktig ernæring, godt hjulpet av media, påpeker Skårderud.- En av mine anoreksipasienter overlevde på pasta. Nå spiser hun heller ikke det.

Gylden middelvei

I en tid der overvekt er blitt et problem, er det ønskelig med et bevisst forhold til mat. Men alt med måte. Moderasjon er nøkkelen, når vi forholder oss til diett og riktig kosthold. - For enkelte sykdomsgrupper trenger vi fortsatt mer kunnskap om hvordan endret kosthold kan fremme god helse. Men i det store og hele har vi i Norge gode nok kunnskaper og økonomi til å kunne leve et sunt liv. Skårderud minner om at kosthold også handler om lyst og glede. Han oppfordrer folk til å beskytte seg mot de mange skremselshistoriene de utsettes for. Også Jorunn Sundgot Borgen, professor ved Norges idrettshøgskole, er kjent med fenomenet ortoreksi. Flere og flere norske gutter og jenter får forstyrrelsen, og den er vanskelig å komme ut av. - Det tar lang tid å bygge opp en ny tro på at vanlig norsk mat er sunn og bra å spise. Også hun peker på forvirrende påstander rundt kosthold som medvirkende årsak til dietthysteriet; påstander som blir presentert som sannheter, uten at noen kritisk går ut og motsier dem.

akkurat i dag

morn morn.. og velkommen til min blogg.. er som det står på siden her, en 26 år gammel jente.. en relativt stor jente faktisk.. akkurat nå er jeg 121.3 kg.. men for bare 5 uker siden var jeg 134.6 kg så det har faktisk vært litt forbedring... men gikk ned alt det før operasjon.. har ikke gått ned mer enn et par gram etter operasjonen som nå er snart 3 uker siden.. er sikkert altfor utålmodig men har så lyst til å få det til denne gangen..har prøvd så altfor mange ganger før. og denne gangen skulle det liksom funke.




synes dette er veldig vanskelig jeg folkens.. bare 3 uker siden operasjon så skal ikke klage egentlig. synes det er vanskelig psykisk. har liksom forlengst gitt opp slankekurer, så må på et vis overbevise meg selv om at "jeg skal klare det"! men må innrømme at jeg har ikke helt gnisten enda..
trodde at magesekken skulle bli kjeempe liten, men den kan ikke være det, får fint plass til en liten porsjon (feks en hel banan, eller en hel yogurt og 1 knekkebrød,1 porsjon middag e.l) uten å føle at det er "fullt". stopper fordi jeg er redd det skal gjøre vondt om jeg fortsetter.. føler meg sulten nesten hele tiden og vekten går ganske sakte nedover. litt av problemet er vel sikkert at jeg har gått ned 10-15 kg mange ganger før. så hjernen min tror vel sikkert at nå som jeg har gått ned 15 kg så er jeg ferdig å gå ned i vekt for denne gang..
vanskelig å se på det som en realitet at denne gangen kanskje det funker.. denne gangen kanskje det passerer 15 minus..
synes nesten det var lettere å gå på pulverkur å slippe å forholde meg til mat.
noen ganger tenker jeg at det må være nesten like vanskelig for oss "mat avhengige" å få et normalt forhold til mat, som det må være for feks alkoholikere å slutte med alkohol.. alkoholen må man kutte ut av livet, mens mat er man liksom nødt til å ha et forhold til..

æsj det ble et litt sutrete innlegg, men digg å få det ut:)
håper det går bra med alle dere andre med-slankere og alle andre:)

mine tanker rundt gastric bypass

ingen ting i livet er gratis, og jeg merker at jeg blir lei meg når jeg hører folk tro at dette med gastric bypass er så lett. det er liksom bare en easy way out. men det er det ikke. sånn som kirurgen sa her om dagen, så kan gaastric bypass hjelpe til med opptil ca 50% av overvekten, man vil altså ikke gå ned all overvekten helt automatisk, skal man ned f.eks 50 kilo så kan operasjon gi deg hjelp med de 25 første deretter må du ha alle redskapene på plass (som kunnskap om ernæring og livstilsendring) for å kunne fortsette kampen alene....

men jeg tror og håper at med den rette dra hjelpen så vil jeg klare det.og jeg gleder meg til å starte på "nytt".

mine tanker rundt livet etter gastric bypass og livstilsendring:

jeg tror og håper at det vil bli en befriende følelse og gå ned i vekt, frihet fra skam, frihet fra skyldsfølelse,frihet fra alle bekymringene rundt overvekten og hva den kan føre til, og frihet fra tyngden. for det er faktisk tungt å drasse på alle disse kiloene...

frihet til å velge, til å velge noe  annet enn big is beautiful og gerds stor mote.

frihet fra matens kontroll over meg.

Frihet til å kunne drømme uten begrensninger.

Frihetsfølelsen det er å "passe inn".det han enda ikke skjedd at jeg ikke gjør det men bekymringen for det er der alltid;å passe i alle stoler uten å måtte tenke please ikke vær for liten og være bekymret for at man ikke skal få igjen belte på karusellen som man så gjerne vil være med på.

å sitte i en stol uten at armlenene gjør vondt i siden.

å kunne krysse bena og føle seg som en dame.

og ganske enkelt det å passe inn i det hele tatt..

Frihet fra å være fanget i min egen kropp.

jeg håper jeg vil få tilbake den positiviteten jeg hadde i meg før ting ble leit og tungt, at jeg da vil begynne å tenke som før at glasset er halvfullt isteden for halvtomt som det er nå..

se lysere på hverdagen,  meg selv og fremtiden.

Verdigheten.

verdigheten og selvfølelsen som kommer med at man klarer å ta vare på seg selv. gå en tur uten å bli helt anpusten og sliten fordi kroppen er tung.

at selvtillitten vil stige igjen. at jeg ikke vil være flau lenger.

When you think the world has turned its back on you, take a look.  You most likely turned your back on the world.

When you think you have no chance of getting what you want, you probably won't get it. But if you believe in yourself, sooner or later, you WILL get it!

først Gradvis , så-plustelig!

først Gradvis , så-plustelig!

hvordan ble det egentlig sånn? hvordan ble jeg så stor?

en ting er sikkert og det er at denne situasjonen er iallefall ikke ønsket.

Etter som man blir større og klærne passer dårligere må man nødvendigvis ut å kjøpe nye. disse plus size klærne. Det er flaut at klærne ikke passer. Så noen ganger har jeg tatt meg selv i å kjøpe klær som jeg vet er for store, fordi det er så deilig at noe er for stort. Men den har også slått feil noen ganger, det har enkelte ganger resultert i at den som jeg trodde ville være for stor passer helt fint eller at den ikke passer. Og da ruller unnskyldningene oppi hodet. At enten er den feil merket, eller så er de små i størrelsene eller andre dumme ting.  Når man er som meg og beveger seg fra normale størrelser til 52+ da er det nesten så flaut å handle klær synes jeg at det er hakket før jeg begynner med postordre fordi det er mindre flaut enn å gå i stor størrelse avdelingen.

For å gå i stor størrelse avdelingen blir litt som å skulle gå på kondomeriet. Det er greit å stikke innom hvis jeg er 100 % sikker på at ingen jeg kjenner vil se meg der. Men om noen skulle møte på meg ,da hadde jeg blitt så flau at jeg antagelig hadde sagt noe sånt som at jeg er ute å kjøper en gave eller noe sånt .sånn sett er postordre helt fint, bestille på nettet og prøve hjemme i ro og mak, ingen som ser om det ikke passer. Man slipper det forferdelige 3 veis speilet i butikken, hvor hvis man ikke har sett valkene før så får du virkelig sett dem nå,  fra alle vinkler.jeg kan faktisk godt skjønne at noen liker postordre. Jeg er ikke heeelt der enda. Jeg har bestilt noen ting så kanskje jeg er på god vei uten å vite om det. Litt sånn som med depresjon, jeg leste en bok av Elisabeth wurtzel som het prozak nation, den handlet om en collage jente som var deprimert, i boken leser hun et sitat fra en annen som er deprimert  hvor personen får spørsmål om :hvordan depresjonen inntraff? han svarte: gradvis, så plutselig. Det er litt sånn med overvekt også , den sniker seg gradvis på også plutselig er den der. Merkelig at man liksom ikke legger helt merke til det før det har blitt for ille. Men sånn er det med andre ting også kanskje.

For eksempel alkoholisme. Jeg regner ikke med at de som er alkoholikere bare plutselig ble det? Det må jo være en gradvis økning av alkoholforbruket ,også plutselig treffer det deg midt i ansiktet, at du ikke tåler alkohol lenger?!  Dette kan jeg heldigvis ikke noe om.

Eller i mitt motsatte tilfelle, spisevegringer. Jeg regner ikke med at de som har anorexi eller bulimi eller en uspesifisert spisevegring, bare en dag våknet å tenkte at i dag er en fin dag for å få anorexsia? det begynte vel sikkert med at de skulle bare ned et par kilo for å passe inn i en kjole e.l til en fest, også var det litt gøy å ha så kontroll over kroppen, å se at den reagerte med å gå litt ned i vekt?.også plutselig er du sykelig tynn og folk maser på deg at du må legge på deg fordi du ser syk ut. Jeg kan egentlig ikke uttale meg om dette heller men jeg antar at det kan være slik. At mange typer livstils sykdommer og psykiske sykdommer kommer: gradvis-så,plutselig!!

MEN ...heller feit

enn sånn:

 Hvis jeg blir noe større nå så tror jeg at jeg vil begynne å bli redd for å prøve nye klær, mest fordi jeg ikke orker den ekle følelsen av at klærne ikke passer.

 Det blir litt som å dumpe kjæresten før han dumper deg fordi du ser det kommer likevel ?.