Jeg tenkte som så, at siden jeg har prøvd grete roede uten særlig hell og gjort andre forsøk uten å klare det helt. Merker at jeg får mindre og mindre tro på meg selv. Høres vel kanskje rart ut men det er akkurat som om jeg er redd for å gå ned i vekt, ikke for vekt nedgangen for det er jo mega gøy. Men det er en frykt for å legge på meg igjen og gå opp enda mer enn jeg gikk ned. For det har jo skjedd hver eneste gang jeg har klart å lure noen kilo av denne fettklumpen jeg kaller kroppen. Jeg går ned 10 kg med blod, svette og tårer(kanskje aller mest det siste) deretter legger jeg på meg i racerfart og ender opp 3 kilo tyngre enn jeg begynte. Det er noe forbanna drit altså. Jeg er så lei så lei av dette evige overvekts maset. Men sannheten er jo at jeg gremmes over hvordan jeg ser ut, så jeg vil jo ikke gi opp. Så da bestemte jeg meg for å gå til legen, de kan jo fikse så mye rart så det kan jo hende at han kan hjelpe meg?
Jeg hadde mannet meg skikkelig opp for å ringe å bestille time, for jeg visste at spørsmålet kom:
hva gjelder timen?
Hva svarer man da?
Jo du skjønner det kjære lege-assistent-sekretær ( eller hva de er for noe), saken er den at jeg er blitt så feit! Nei, den funker nok dårlig, hva med: jeg er tjukk! Neeeh..ikke helt passende. Så jeg stotret frem: overvektsproblematikk. Jaggu kan jeg lange ord også!
Å som jeg gruet meg til denne timen, man vet jo aldri hva slags fordommer eller meninger leger og andre folk har om overvekt,noen synes synd på deg, noen ser ned på deg, noen er så fordomsfrie at de ikke bryr seg noe om de ekstra kiloene, noen skjemmes på dine vegne, andre tenker at du er lat, mens noen ikke har noen mening om det i det hele tatt, noen få derimot er hyggelige og forståelsesfulle.
Jeg troppet opp på legekontoret etter 1 time med å lure på jeg skulle ha på meg, skal jeg ta på noe ettersittende så han virkelig ser hva problemet er? Skal jeg stase meg opp litt? Jeg valgte å gå som om det var en helt vanlig dag på jobben jeg skulle. jeg hadde gruet meg så fælt til denne timen, for hva jeg skulle si og hva han eventuelt ville si. Jeg krysset fingrene og håpet han ikke bare ville be meg trene mer og spise mindre. Lettvint løsning som jeg tydeligvis ikke klarer.
Men da jeg kom til legen var ikke den rare, halvgamle mannlige legen som er fastlegen min der. Det var en ung, sylslank/veltrent turnus kandidat som var vikar der. Pokker.. hva nå? Siden dette var snakk om et langtidsopplegg følte jeg ikke at det var noe vits å legge ut om livshistorien min til henne da hun spurte hva problemet var. Så jeg svarte at jeg kanskje skulle komme tilbake når legen min var tilbake. Hun sa hun gjerne ville hjelpe meg, fordi hun aldri hadde hatt ?sånne som meg? der, så jeg fortalte bare kort at jeg hadde forsøkt å slanke meg men at jeg ikke føler meg helt bra og klarer det ikke. Da trillet hun stolen litt nærmere, la bena i kors og la hodet litt på skakke, hun tittet på meg å spurte :
har du prøvd fysisk aktivitet? ??
Grrrr.. jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine jeg, så jeg svarte at "det er jo ikke sånn at jeg bare ligger på sofaen og eter potetgull. Jeg har ikke plutselig blitt feit etter svangerskap, for da la jeg ikke på meg i det hele tatt, kiloene har kommet snikende helt siden jeg var liten". Og jeg føler at det må være mer enn bare selvdisiplinen min det går på. Så jeg spurte videre om det hadde gått ann å ta noen blodprøver for å sjekke hvordan det står til inne i kroppen.
Og heldigvis sa hun seg villig til det, så hadde i alle fall legen test resultatene neste gang jeg kom så han visste hva han hadde å forholde seg til.
Etter noen dager fikk jeg mail fra legen om at jeg måtte komme inn igjen, svarene avviket fra normalen sto det.
Det viste seg at jernnivået i blodet mitt var så lavt at det lå ikke inne på skalaen engang, og blodprosenten var på rett over 8. Noe som er ganske lavt. Så der var det bare klar beskjed om å fylle på med jern.videre viste det seg at jeg hadde veldig høye insulinnivåer, noe som også kunne bidra til at jeg var mye sulten.jeg hadde også noen andre nivåer som var for høye, blandt annet leververdier og noe som hadde med binyrebarken, og homocystein men de kan jeg ikke så mye om til at jeg vet hva det forårsaker.
det var jo greit å finne ut av men samtidig kjipt å høre at det er noe "galt".. men da er det jo tydeligvis ikke bare selvdisiplinen min det er noe galt med..
så slik var det, derfor dro jeg til legen..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar